Hva var den første tilrettelegginga for skifolk i Oslomarka? Antakelig først bare noen streker på et turkart. Først senere kom den fysiske merkinga og tilrettelegginga i terrenget. De karakteristiske røde merkene på trærne kom først i 1934 (Skiforeningens årbok, 1934). Og akkurat som for blåstiene, så starta rødmerkinga først i Østmarka.
Blåstier først
Det er verdt å merke seg at tilrettelegginga for sommergjestene skjedde mye tidligere enn skiløypene, med blåmerking av trær allerede 1920-tallet. Det var Friluftsklubben som i 1925 merka den første blåstien og satte opp det første skiltet ikke så langt fra Skullerudstua i Østmarka.
For skiløperne kom riktignok de første skiltene allerede på slutten av 1890-tallet. Eller «veiviserplakater», som det står i årbøkene til Skiforeningen. Og vi kan lese i seinere årbøker (for eksempel fra 1916) at «en del veivisere er fornyet og nogen nye er sat op». Da har altså oppsetting av skilt blitt ganske vanlig og har holdt på så lenge at skiltene må vedlikeholdes og byttes ut.
Det var også engasjert folk som tråkka løypene og noen steder jamnet ut kuler og staup.
Vi vet ikke når eller hvor det første «ski-skiltet» i Østmarka ble satt opp.
Begynnende røde streker
Men når det gjaldt selve løypemerkinga, var det annerledes. Det første kartet der skiløyper er inntegnet for Østmarka, er «Kartskisse over terrænget om Sarabraaten (Kristiania Östmark)» fra 1915. Kartet er utgitt av Norges Geografiske Oppmåling (NGO), og dette er det første kartet over Østmarka som er tilpasset friluftslivet og skiløpernes behov. På dette kartet er det tegnet inn «Skivei» med røde streker, slik vi kjenner det fra alle seinere turkart over Oslomarka. Det er ikke angitt hvem som er kilde for løypene, men det er sannsynligvis Skiforeningen, slik det er oppgitt på de seinere kartene «Kart over Østmarka. Terrenget omkring Østmarkseteren og Sarabråten» fra 1928 og NGOs «Skikart. Oslo Östmark» fra 1940.
Disse aller tidligste skiløypene i Østmarka var ikke merket i terrenget, sannsynligvis fordi dette krevde mye mer ressurser enn «bare å sette streker på et kart», og det var også avhengig av avtale med grunneierne. Men dette var helt sikkert løyper der det allerede var mange som gikk på ski, og vi får tro det var lokalkunnskap som lå til grunn for utvalget av løyper.
Norges Geografiske Oppmåling, 1915. Utsnitt. Original i Statens kartverk
Traseer fra skrivebordet
Men hva var realismen i noen av disse skiløype-traseene? Flere av dem bærer preg av «skrivebordsarbeid», og at karttegneren ikke selv har gått i det aktuelle terrenget på ski. Noen av løypene følger ofte sommerstier, og de går til dels opp og ned veldig bratte helninger.
Ta for eksempel løypa fra Langvann nordover Kryggmyr og mot Nøklevann: Den er tegnet ned den bratte lia til Gudbrandsdalen; der hvor den oppmurte Cudriobakken går. Her er det veldig bratt. Er dette virkelig en anbefalt skiløype? Tilsvarende gjelder løypa fra Utsikten og ned til Sarabråten, her er det også veldig bratt.
Ukjent fotograf / Arbeidervegelsens arkiv og bibliotek
«Fremme av skiløpning»
Det er interessant å lese hva Skiforeningen skriver i årboka for 1915 om det ferske og første skikartet:
«Norges Geografiske Opmaaling har i vinter paa henstilling fra komiteen til fremme av skiløpning blandt folkeskolens barn, anbefalt av skoleinspektøren og vor forenings bestyrelse utgit en meget god kartskisse over terrænget om Sarabraaten (Kristiania Østmark) Kartskissen er i maalestok 1: 15000 og er paalagt skiløipene.»
Det var altså særlig av hensyn til skolebarna at kartet ble utgitt. I det minste var det dette som var begrunnelsen til Skiforeningens engasjement i saken. Denne utgivelsen – og satsningen på at skolebarn skal lære å bruke kart og kompass – er også omtalt i andre samtidige kilder, som Norsk idrætsblad og Sport, og Norsk Skoletidende.
Skiløpingen i Østmarka på starten av 1900-tallet
Det var Nordmarka som i første rekke var «skiløpermarka» på begynnelsen av 1900-tallet. Nils Houge skriver om dette i 1939:
«Østmarka var derimot på denne tid nesten ukjent av bybefolkningen som skiterreng.«Østmarka var derimot på denne tid nesten ukjent av bybefolkningen som skiterreng.
At bybefolkningen i begynnelsen ikke søkte mot Vest- og Østmarka skyldes flere forskjellige grunner. For Vestmarkas vedkommende vel først og fremst at skogtraktene her lå for langt unda med datidens mangel på kommunikasjonsmidler. Når det gjelder Østmarka gjorde nok det noe ugunstigere terreng sitt, dertil også mangel på brukbare karter. I 1908 blir det dannet en «komité til fremme av skiløpningen blandt skolebarn». En av de drivende krefter her, kaptein og lærer Johs. Skau virket meget for å gjøre Østmarka kjent som skiterreng blandt barn ved østkantskolene. Klasseturer i omegnen blir almindelig, dels også med overnatting.
Noen større trafikk i Vestmarks- og Østmarksskogene blev det først fra 1915 og utover. I de påfølgende årene grodde det op i landdistriktene rundt byen, i Bærum, på Nordstrand o.s.v., en rekke villabyer. For befolkningen her blev henholdsvis Vest- og Østmarka det nær- liggende og helt naturlige skiterreng. Den store strøm av Oslofolk til disse trakter skulde imidlertid først komme utover i slutten av 1920 og begynnelsen av 1930-årene, da Nordmarkas løiper var blitt «overbefolket» og kommunikasjonsnettet mot vest og øst i form av forstadsbaner og busser, var blitt helt utbygget.«
Utgitt første gang i 1928.
Østensjøbanen som åpnet til Oppsal i 1926 bedret kommunikasjonene og lettet tilgangen til Østmarka betydelig. A/S Bærumsbanen – som drev banen til Oppsal – utga i 1928 det neste skikartet over Østmarka; «Kart over Østmarka. Terrenget omkring Østmarksetra og Sarabråten».
En av grunnene til at Bærumsbanen produserte dette kartet var å bidra til å øke trafikkgrunnlaget for banen i helger og ferier, da de fleste avgangene var arbeidsreiser i ukedagene for folk som skulle på arbeid i byen.
Daværende skogforvalter i Aker kommune Ole Messelt skriver i 1939 om skigåing og skiløyper i Østmarka:
«Østmarka har nok i lengere tid vært besøkt av mange fotturister, men noen egentlig stor utfart om vinteren har det ikke vært før i de senere år. Dette har sin naturlige forklaring, da terrenget er småkupert og kronglete, samtidig som det faller mindre sne over disse trakter enn i Nord- og Vestmarka. Det er for øvrig et faktum at furuskog er snefattigere enn der hvor granen er det rådende treslag. Man bør derfor ved rydning av skiløiper i disse trakter ha dette for øie, og ikke være for knipen på bredden av løipa, så den sne som faller kan komme direkte på bakken.
Skiløipene i Østmarka har som regel holdt sig i de trange daler eller langs med vannene og har derfor virket kjedelige. En del forandringer som er foretatt i Akers skoger i de senere år synes å ha vært heldige, idet turen blir mere avvekslende med adskillige luftige utforkjøringer. Av noen betydning er det også at løipa går over steder hvor man få litt utsikt, for største delen av det skiløpende folk kan alltid avse litt tid til å betrakte sine omgivelser litt, selv om de derved taper et par kilometer i tilbakelagt distanse for dagen.»
Viktig skille mellom blått og rødt
Allerede på 1920-tallet var det dialog mellom Skiforeningen og Friluftsklubben om merking av skiløyper. På et møte i desember 1928 ble det enighet om at all merking av skiløyper skulle utføres med rød farge.
Selve merkingen i terrenget startet først fem år seinere, men samarbeidet om forskjellig merking for sommer og vinter hadde startet en del år tidligere.
Skiforeningen skriver i årsberetningen for 1934 at «mange ikke er opmerksom på at «blåløipene» er merket for fotgjengere til sommerbruk og derfor som regel er lagt utenom myrer og dråg, ofte korteste vei tvers på åsene i krunglet, vanskelig lende.»
Det er altså konstatert at det er behov for å skille tydeligere mellom sommerstier – som altså allerede var merket i terrenget – og skiløyper, som ikke da var merket. Skiforeningen skiver videre:
«… at man har derfor funnet det nødvendig å opta arbeide med rød-merking av skiløiper, og begynte som foran nevnt i vinter i Østmarka. Kommende vinter vil man også ta fatt i Nordmarkas nordre del i den utstrekning man får grunneiernes tillatelse. Hvor sommer- og vinterveier faller sammen vil der bli en rød ring over eller under den blå, men hvor skiveien forlater sommerveien til rømerkingen alene vise skiløperen den vei han bør følge.»
Dette var begynnelsen på den omfattende rødmerkinga av skiløyper som vi kjenner i dag, og merkinga i terrenget ble allerede fra starten av utført med den rødfargen som fortsatt brukes. Skiforeningen skriver om dette i årboka for 1935:
«Merkingen utføres med rødmaling på trestammene. Vi har i år forsøkt litt forskjellige farver i – Nordmarka og Østmarka rød blymønje, i Lillomarka en blanding av blymønje og sinober.»
Den første rødmerka skiløypa – Ole Reistadløypa
Den første rødmerka skiløypa gikk i terrenget sør og øst for Nøklevann, jf. årboka for 1935:
«Rød-merkingen av skiløiper som ifjor blev påbegynt i Østmarka, er blitt fortsatt i vinter.
I Østmarka (se skissen) er merket den løipen som Akers kommune lot oparbeide ifjor sommer. Denne går fra Nøklevann (syd Bråten gård) over Skullerudåsen-Rundvann-Smalvann-Ødegården (Skogsbr.)-Slettfjell til Brandtårnet. Løipen er lagt i lett lende og kan uten vanskelighet brukes også av mindre øvede skiløpere. Løipen gir de morsomste utforrenn om den gåes med Brandtårnet som utgangspunkt, altså i motsatt retning av den ovenfor nevnte.
For de mere øvede skiløpere har man i Østmarka den rekke av løiper som Skiforeningen lot merke med signalrødt (mørkrødt) ifjor vinter. Disse siste løiper er også lagt inn på kartskissen.»
Skiforeningens årbok, 1935
Løypa ble altså merket i 1934 og gikk fra sørsiden av Nøklevann over Skullerudåsen mot Rundvann og Smalvann, videre mot Ødegården og passerte (den nå nedlagte plassen Skogsbråten), over Slettfjell og til toppen av Haukåsen.
Denne løypa er sannelig frisk nok, jf Ole Messelts kommentar om at «turen blir mere avvekslende med adskillige luftige utforkjøringer» hvis den legges litt mer på tvers av de dominerende nord/syd-drågene. Deler av løypa og utforkjøringene passer også godt med Ole Reistads berømte uttrykk «samling i bånn» fra vinter-OL i 1928; dette passer unektelig godt for en løype som seinere ble oppkalt etter Ole Reistad.
Østmarkahistorikeren Even Saugstad skiver at det var de to Ole´ne Ole Reistad og Ole Messelt som tok initiativet til denne løypa. Og at navnet på løypa de første årene dermed naturlig nok var Olaløypa. Dette stemmer bra med opplysningene fra Skiforeningen som at det var «Akers kommune (som) lot oparbeide» denne løypa. Ole Messelt var skogforvalter for daværende Aker kommunes skoger, og Ole Reistad var fra Furuset og en svært aktiv idrettsutøver.
Etter krigen arrangerte Skiforeningen «dagens løype» i alle bymarkene. I 1951 gikk en av dagens løyper gjennom Østmarka – langs denne første rødmerka skiløypa!
Løypa er bare delvis merka i terrenget i dag, og noen strekninger er markert som «historisk skiløype» på Skiforeningens løypekart:
Fra Nøklevann langs den gamle lysløypetraseen og opp langs Fjelstadbakken, med noen få rødmerker opp fra Nøklevann til bilveien til Ødegården, men ikke markert på Skiforeningens oversikter inn til Fjelstadbakken
Over Skullerudåsen via Karismyr til Smalvann – rødmerka historisk løype
Over åsen mellom Lauvdalen og Gudbrandsdalen, jf kartskissen fra 1935 og Østmarkakartet til Bærumsbanen fra 1939. Den seinere lysløypa fra Østmarkkapellet nordover til Katismyr (nedlagt 1994) fulgte sannsynligvis denne traseen, men det er ingen synlige røde merker i terrenget i dag.
Fra Skogsbråten over Slettfjell til hovedløypa nord i Delemyr. Er rødmerka i terrenget, men det var få merker opp fra Skogsbråten og vanskelig å følge merkene. «Historisk skiløype» nordover fra Slettfjell (Høyås), men ikke markert av Skiforeningen fra Skogsbråten til Slettfjell.
Fra Delemyr rundt Kamphaugknatten til lysløypa nord for Hestehullet. Ingen rødmerking i terrenget, men mulig å se tidligere ryddet trase i skogen. Ikke markert som historisk skiløype av Skiforeningen.
Fra lysløypa til Haukåsen. Noen rødmerker i terrenget, og også mulig å se tidligere ryddet trase i skogen. Ikke markert som historisk skiløype av Skiforeningen.
Hele løypa er vist på 1939-utgaven av Østmarka-kartet til A/S Bærumsbanen:
A/S Bærumsbanen, 1939-utgaven. Utsnitt.
Løypa er også markert på NGO-kartet «Skikart. Oslo Östmark.» fra 1953, og i boka «På ski i Oslomarka» fra 1949 – og på de første Østmarkakartene fra Oppsal Idrettsforening. Men på 2004-utgaven av Oppsal IFs Østmarkakart er strekningen fra Smalvannsmosen nordover til Skogsbråten ikke lenger markert.
Løypenavnene forteller
I Nordmarka – og da særlig i området rundt Tryvannsåsen – har det lenge vært vanlig med navn på utvalgte skiløyper, som for eksempel Skomakerløypa, Pariserløypa, Slagene, Måneskinnsløypa og Borchgrevinkløypa.
I Østmarka ble de første skiløypene navnsatt av karttegneren Knut Valstad på Østmarka-kartet til Oppsal IF fra 1964. Valstad skiver på baksiden av kartet at «de navn som er satt på enkelte skiløyper er, bortsett fra Ole Reistadløypa, døpt av karttegneren.» Dette indikerer at navnet Ole Reistadløypa allerede fantes og var i bruk da Østmarkakartet ble utgitt i 1964.
Tor Valstad, som har videreført Knut Valstads arbeid med Østmarkakartet, opplyser at det ikke er utenkelig at Knut Valstad kjente Ole Reistad godt både som idrettsmann og militær fra krigens dager.
Og at da han overtok ansvaret for turkartet rundt 1970, lurte han litt på denne Ole Reistadløypa som allerede da var lite i bruk, men at Knut sa at vi fortsatt skulle hedre Ole Reistad med ha den med på kartet.
Vi har søkt etter andre kilder som omtaler Ole Reistadløypa ved navn, men har ikke funnet noe – så vi er ikke sikre på hva og hvem Knut Valstad henviser til her. Det eneste vi har funnet om Ole Reistad-løypa i andre kilder, er en artikkel i Arbeiderbladet i 1966, men dette er en omtale av en turmarsj, og ikke av selve skiløypa. Skiforeningen nevner for eksempel ikke Ole Reistadløypa i noen av sine årbøker.
De løypene og strekningene som fikk navn av Knut Valstad i 1964, var:
Milorgløypa – fra demningen i Nord-Elvåga, via Dammyr over Halssjøen og Drettvann, over Skålsjøen og Steinsjøen til Vangen. Navnet har ingen mer spesifikk tilknyting til Milorg og gutta på skauen enn at løypa går gjennom et område der det var mange Milorg-koier under krigen
Næssløypa – Nordre Skytten, Eggemosen, Skogsmosen, Kjærmosetjerna. Løypa er oppkalt etter eneboerne Albert og Johan Næs som bodde og jaktet i denne delen av marka
Sandbakkløypa – fra Ødegården over Langvann via Smørhullet til Sandbakken
Plankeveien – fra Ødegården, Øgårdsmosen (dog med feil trase for Plankeveien), Sør-Elvåga, Eriksvann, Skjelbreia, til Vangenveien
I tillegg kommer altså Ole Reistadløypa – fra Furuset eller Ellingsrud (1964-kartet er ikke entydig her), over Haukåsen via Hestehullet og Slettfjell til Skogsbråten.
Seinere har noen av disse løypene fått nye navn på deler av strekningene, og det har også kommet til flere løypenavn, blant annet:
Påskeløypa / Valstadløypa (øst for Nord-Elvåga) er oppkalt etter Knut Valstad (1922-1976). Valstad tok initiativ til en «vannfri» løypeforbindelse mellom Mariholtet og Vangen, og opparbeidet denne løypa i begynnelsen av 1970-årene sammen med orienteringsløpere i Oppsal IF. Løypa het opprinnelig Påskeløypa og var anlagt slik at den ikke gikk over vann og våte partier, med den hensikt at traséen kunne brukes langt utover våren. Løypa byttet navn til Valstadløypa etter Valstads død i 1976.
Stakanløypa er oppkalt etter Kjell «Stakan» Staxrud (1925-2019). Løypa går fra veien på østsiden av Nord-Elvåga opp til møtet med Valstadløypa, mellom Dammyr og Gråbeinmosen. Dette var tidligere første del av Milorgløypa.
Skiforeningen oppfordret i 1959 medlemmene om å finne på gode navn til de mest kjente og brukte skiløypene.
«Nå er det meningen at Skiforeningen skal utstyre de mest kjente løypene med egne navneskilt – forhåpentligvis til glede for skiløpere i alle aldre og av begge kjønn. Men det er ikke så enkelt å fine nye, fyndige navn. Derfor henvender Skiforeningens styre seg til medlemmene for å få hjelp.
Det vi trenger er navn på kjente løyper i Vestmarka, Østmarka og Nordmarka navn det er appell i og som har lett for å bli populære.»
Kanskje var det på bakgrunn av denne oppfordringen at Knut Valstad navnsatte noen av skiløypene i Østmarka?